Jeg sitter på siste dagen i min Airbnb leilighet i byen Oranienburg. Imorgen har jeg vært her i en uke. Dagene har blitt tilbrakt inne i Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen som er 800 meter herfra. Jeg har hatt gleden av å komme inn på arkivet, og depotet. I depotet hvor personlige eiendeler oppbevares og samles, fikk jeg se (online) deres samling fra norske fanger. Det var imponerende og samtidig rørende.
Depotet fikk inn en ny bunke fra en norsk familie hvor faren og bestefaren satt i Sachsenhausen. Det er ikke registrert inn i systemet deres enda, men jeg fikk lov å se igjennom. Og for en skatt! Der lå det håndlagde bursdagskort, med motiver fra Norge, brev og tegninger. Underskriften til Arnulf Øverland var noen av navnene jeg gjenkjente i kortene.
En ting skal være sikkert, de fleste norske fanger stod sterke sammen, og tok godt vare på hverandre den tiden de satt i konsentrasjonsleiren. Noe som var medvirkende årsak til at så mange overlevde.
De første norske fangene kom til Sachsenhausen allerede i august 1940, straffet for å ha klippet håret av jenter som var sammen med tyske soldater. De slapp ut igjen etter tre måneder. De første organiserte transportene fra Norge startet i 1942. Da var leiren overbefolket, sykdom herjet i brakkene, maten var forferdelig og arbeidsforholdene ekstreme. Leiren var full av halvdøde og døende fanger.
Dette endret seg først i 1943. Da fikk fangene noe bedre vilkår. Dette ble ikke gjort av hensyn til fangene, men den tyske krigsindustrien trengte slavearbeidere som kunne jobbe og varte mer enn et par uker. Totalt skulle over 2500 nordmenn bli sendt til Sachsenhausen i løpet av krigen. 2000 satt der over lenger tid. 200 skulle aldri komme hjem igjen.
i Juni 1942 fikk de norske fangene en egen brakke. Dette gjorde hverdagen mye enklere for nordmennene. De fleste andre nasjonaliteter var spredd rundt på alle brakkene. Blockführer (SS) og Blockälteste (brakkesenior som var fange) var tyske. Nordmennene var av nazistene regnet som ekte ariere, slik at de kom i en særstilling inne i leiren. Dette medførte ikke at de slapp unna den ekstrem brutaliteten som var inne i leiren. De norske fangene fikk sjokk når de opplevde dette for første gang. Brutaliteten var helt annerledes enn det de kjente til fra norske leire. De fleste hadde et opphold på Møllergata 19, Grini, Falstad eller andre tilsvarende leire før de ble sendt til Tyskland.
Der Sachsenhausen Grüße, Sachsenhausen hilsenen var et yndet virkemiddel for sadistiske SS-Wachmänner (SS-vaktmenn). Det innebar å sitte på huk, med armene strukket ut foran deg. Dette kunne foregå i timesvis. Ramlet du og ikke besvimte, fikk du grisebank. De dagene det ikke var arbeide, ble fangen ofte kommandert i en «Stehkommando». Det betød at man hele arbeidsdagen ble stående. Enten på «Appellplatz» (Oppstillingsplassen), eller inne i brakkene. Det fantes også «Strafkommando» (straffekommando). I Sachsenhausen var det normalt Schulaüferkommando (Skoløperkommando). Noe som innebar opp til 48 km marsj med støvler som garantert ikke passet inne i leiren. Gjerne med en tung oppakning. Dette var for å teste materialer til støvler for den tyske hæren.
Sachsenhausen var treningsleiren til SS. Her skulle SS-mannskapene bevise at de kunne behandle fanger riktig. Riktig betød brutalt og følelsløst. Dersom en ordre ikke ble utført raskt nok, fikk man i beste fall et slag. I verste fall ble fanger slått ihjel foran øynene på sine kamerater. Alle avstraffelser var offentlig. Man hadde en egen «Bock» piskebukk i leiren som ble brukt til å piske fanger. Minimumsstraffen var 25 slag. Mange fanger besvimte, en god del døde av behandlingen. Henginger ble foretatt på appelplatz med alle fangene som vitner.
Dette betød at ikke en fange i leiren kom gjennom et opphold uten å se titalls andre fanger dø. De som døde under «Arbeitskommando» (arbeidskommando) ble som regel liggende der de falt. Men alle fangen skulle telles på appelplatz etter at arbeidsdagen var omme. Likene ble derfor lagt foran avdelingene, og ble talt sammen de levende og halvdøde. Tellingen ble også brukt som en straffemetode eller tortur. Det kunne foregå i timesvis, uansett vær og temperatur. På appellplatz var det alltid «Mutze Ab!» (lue av) så hodet, som var uten hår var ubeskyttet mot værforholdene. Det verste var å bli våt. Ble man våt kunne man gå i våte klær i dagevis eller uker. Dette førte til at mange fanger ble svært syke, og uten medisin, døde man raskt.
De norske fangen fikk fra starten av 1943 lov til å motta pakker. Dette gjorde at de kunne få mat/sokker og annet som var verdifullt for å overleve i leiren. Dette gjaldt andre fanger også. Unntaket var jøder, ukrainere og andre som var definert som «Untermensch» (undermenneske) av nazistene.
De Hvite Busser ledet av svensk Røde Kors reddet de norske fangen ut av Sachsenhausen i mars 1945. Det var i site liten, for april 1945 ble de gjenværende over 33000 fangene tvunget ut på en dødsmarsj. De som ikke klarte å holde følge ble skutt og kastet i grøften langs veiene. 3000 fanger som skulle drepes fordi de var for syke til å marsjere, ble forlatt i leiren da SS flyktet for den fremrykkende Røde Arme.
Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen er et svært viktig kapittel ikke bare i norsk krigshistorie, men også fordi at ved Sachsenhausen ble IKL (Inspeksjonen for konsentrasjonsleirene forlagt). Det betød at fra Sachsenhausen ble samtlige 32 hovedleire og mer enn 1000 underleire styrt. Noe som gjør Sachsenhausen til et av de viktigste verktøyene i nazistenes terrorregime.
