Den endeløse grå massen
De endeløse grå massene ble ført fra Auschwitz i retning av jernbaneknutepunktet Gleiwitz (nå Gliwice i Polen). Man regner med at det var 14 fanger fra Norge som ble sendt ut på marsjene. De fleste fangene tilhørte en arbeidskommando, og fangene ble holdt i disse i stor grad. Det betydde svært mye for overlevelsen at man var blant kjente. Julius Palitel fikk problemer da dødsmarsjen startet. Han tilhørte ingen kommando. Underveis forsøkte han å komme seg sammen med sine fangekamerater fra Norge:
“De få norske vennene som er i live får gå i Reviers* beskyttede krets. En enkelt, Herman Sachnowitz, marsjerer sammen med orkesteret. Jeg forsøker å snike meg inn i gjengen fra Revier. Men det lykkes ikke. Det er et problem at jeg ikke hører til i en liten fast gjeng. Jeg er bare en i den store hopen. Derfor må jeg finne et lag og henge meg på. Jeg snakker med inn hos gartnerne. De har en hảndvogn, som de har lagt spader og river i, i den naive tro at utstyret kan gjøre nytte for seg der vi kommer» [1]Bruland (2017), kap 9, De levende og de døde: Rasepolitikk, Holocaust i Norge (innbundet)
Fra v Pelle Hirsch, Julius Palitel og Assor Hirsch. Foto: Det jødiske museet i Trondheim/Statsarkivet i Trondheim
Vokterne var dels hysteriske, for den røde hær nærmet seg. Selv til fangene sa de at ingen kunne vite “hvilken grufull skjebne som venter oss” om de falt i russernes hender. Herman Sachnowitz, den eneste overlevende av den store jødiske familien fra Larvik forteller om sjefen for hans kommando, Arbeitsdienstführer «Stolten».
“[Han] utrettet det rene storverk den dagen. Den svære karen med det harde ansiktet gikk omkring med rykende revolver og skjøt alle som for et øyeblikk segnet om i snøen. Ingen levende skulle bli liggende igjen, som kanskje siden skulle komme til å fortelle verden om SS-mannen «Stolten» og hans likemenn. Et knall, et lite hull i nakken, noen røde drypp i snøen, det var alt som skulle til for å være kvitt et brysomt vitne for fremtiden» [2]Hvite Busser intervju med Samuel Steinmann
Portrett: Herman Sachnowitz. Foto: Ukjent/Privat eie
Samuel Steinmann var en av de som ble tvunget ut på dødsmarsjen. Han forteller at når de ankom Gleiwitz, så kom tilfeldigvis fem norske fanger sammen:
“Det var Leo Eitinger, Julius Paltiel og de to brødrene Hirsch ifra Trondheim og jeg. Vi holdt sammen og ble lastet opp i åpne kullvogner. Der var det kaldt. Og vi kjørte sydover mot Tsjekkoslovakia i nærheten av Praha. Og vi ante jo ingenting, ikke visste vi hvor vi skulle hen […]. Det var jo masse svake, muselmenn som de het, de var skinn og ben, og de døde og ble liggende. Etter hvert ble det jo bedre plass for oss, for vi kunne legge oss oppå likene. Men enkelte ganger stoppet togene og så kom SS og trakk ut de døde i en sånn samlevogn […] [3]Hvite Busser intervju med Samuel Steinmann
References