De norske jødene
Først under rettsoppgjørene for de forskjellige leirene og Nürnbergprosessene fikk verden innblikk i hva som virkelig hadde foregått under Holocaust. Selv i dag 77 år etter frigjøringen, dukker det opp nye fakta og opplysninger som ofte øker antall ofre, ikke minker de. Det viktigste er at mange tidligere ukjente ofre nå har fått et navn.
På gatene i Norge viser snublesteinene som ligger i bakken skjebnen til mange av de norske jødene. I dag er antallet snublesteiner 721. På bildet ser vi snublesteinene til familien Jaffe fra Lakkegata 71 i Oslo. De ble alle deportert med D/S Donau den 26. november 1942. Faren Isak, moren Esther, og døtrene Cecilie, Ida og Hanna ble alle sendt direkte i gasskammeret ved ankomsten. Faren var 60 år og derfor regnet for gammel til å være arbeidsfør.
Den første store ankomsten av norske jøder var den 1. desember 1942. Toget ankom “Alte judenrampe” (tysk:den gamle jøderampen) på utsiden av Auschwitz II – Birkenau rundt klokken 2100. Det ble gjort en seleksjon. Kun arbeidsføre menn mellom 15-50 ble spart. Det er noe usikkerhet på eksakt antall, men den kvelden ble nærmere 350 norske jøder, mange små barn, myrdet i B2 (Bunker 2), det lille hvite huset i skogen som var omgjort til gasskammer.
Auschwitzprosessene tiltalte bare noen titalls krigsforbrytere av de mer enn 8 000 som tjenestegjorde der. Antall dødsdommer var imidlertid høyt blandt de tiltalte. Den tidligere kommandanten, Rudolf Höß ble dømt til døden og hengt den 16. april 1947, noen få meter fra det første gasskammeret og der han og hans familie hadde bodd under krigen i Auschwitz I – Stammlager. Han angret lite, og hans kone beskrev tiden i Auschwitz-Birkenau med deres 5 barn som den lykkeligste perioden i deres liv.
Auschwitz-Birkenau ble omgjort til museum allerede i 1946. I dag driftes det av “Memorial and museum Auschwitz-Birkenau”. Når pandemien ikke begrenset tilgangen var antall besøkende på godt over 2 millioner pr. år. Det står i dag som det viktigste beviset for Holocaust, og hundretusenvis av norske ungdommer har vært der siden turene startet. De er nå viktige samtidsvitner på hva som skjedde.