Den 26. november har blitt en felles minnedag for deportasjonen av de norske jødene under Holocaust. Det er i dag 82 år siden den første store transporten gikk den. 26. november 1942. Av 773 deporterte jøder overlever kun 35 tilfeldige menn. 346 kvinner, barn eldre og syke myrdes, og totalt dør 766 norske jøder som en følge av nazistenes utryddelsespolitikk, godt hjulpet av nordmenn.
I den jødiske tradisjonen sier man at et menneske dør to ganger. Den første gangen er når hjertet slutter å banke og synapsene i hjernen slukker, som i en by der strømmen går. Den andre gangen er når navnet til den døde sies, leses eller tenkes på for siste gang, femti eller hundre eller fire hundre år senere. Først da er vedkommende virkelig borte, strøket ut av livet på jorden
Harald Stanghelle har en bra kommentar i dagens Aftenposten (26. november 2024).
Sitat: Den venstreorienterte og sterkt Netanyahu-kritiske israelske avisen Haaretz har gjennomført en undersøkelse i Norge. Konklusjonen er skremmende. For selv om jødiske samfunn verden over vakler etter et år der fiendtlighetene mot dem stadig øker, kan «sannsynligvis ingenting sammenlignes med hva det vesle jødiske samfunn i Norge har holdt ut».
[…] Norske jøder er redde. «For første gang er jeg redd for å være jøde i Norge», sa Helene Malting Stray, den 22 år gamle lederen for Jødisk ungdoms-forening (JUF), da en fullsatt synagoge i Bergstien markerte ofrene for 7. oktober terroren. Sitat slutt.
I Norge ser vi nå i stor grad at jøder reduseres fra å være individer, til å være en homogen gruppe. En gruppe som kollektivt gis skyld for det som skjer i Midt-Østen. En gruppe som får kravet om å ta avstand, og fordømme noe de overhodet ikke har noe skyld eller ansvaret for.
Nazistene bygget på antisemittismen som var sterk fra slutten av 1800-tallet, og klarte å isolere jødene som en gruppe av undermennesker. Allikevel en gruppe med uinnskrenket makt og kontroll, og derfor en livsfarlig fiende som måtte utryddes. Ord som skal gjentas av Vidkun Qusling og Nasjonal Samling fra 1933. Ord som gjentas i dag med bruk av ordet «verdensjøden» i enkelte miljøer.
Ved å ikke akseptere et menneske som et individ, men kun som en del av en gruppe, så fratar man individets mest grunnleggende menneskeretteigheter. Når Stanghelle har som underoverskrift: «En tydelig advarsel: Norge er en versting i klassen for jødehat» da blir jeg skremt på mitt eget lands vegne. Nå må det trekkes i nødbremsen, og mennesker må ansvarliggjøres for det de sitter stille og ser på, eller bidrar til.
Minnedagen for deportasjonen av de norske jødene blir bare viktigere og viktigere. I Norge har vi ingen bedre eksempler på hvor galt det går når grupper isoleres, forfølges og som så ofte, ender det i død og fordervelse.
Fotomontasje «Alte Judenrampe» Auschwitz-Birkanau, Sandbye-Ruud 2024
Alle de 766 Holocaust-ofrene i Norge fortjener at de minnes som enkeltpersoner, individer med egne liv, drømmer og håp. Og som følte seg trygge i Norge. La oss ikke ende opp som flere andre land i Europa. Der det jødiske livet nå er borte. Det nazistene ikke klarte, har ettertiden fullført.