זמן השחרור
Auschwitz-Birkenau var i en særstilling i nazistenes leirsystem. Ved etableringen i 1940 var Auschwitz I i hovedsak en konsentrasjonsleir for polske politiske fanger. Leiren påbygges og utvides raskt. Når nye områder kommer under nazistenes okkupasjon, så kommer nye fangegrupper til leirene.
Reichsführer-SS Heinrich Himmler, besøker Auschwitz i mars 1941, og gir kommandanten Rudolf Höß ordre om å bygge en ny en leir for 100 000 sovjetiske krigsfanger. Den får navnet Auschwitz II – Birkenau. Den bygges på området til en polsk landsby, Brzezinka. Innbyggerne tvangsforflyttes, eller sendes i konsentrasjonsleire. Landsbyen jevnes med jorden.
Politikken i nazi-Tyskland endrer seg i løpet av våren mot «den endelige løsningen», utryddelsen av alle de rundt 11 millionene jødene i verden. Himmler informerer kommandant Höß sommeren 1941 at Auschwitz-Birkenau skal få en hovedrolle i «jødespørsmålet». I september 1941 gjennomføres de første drapene med Zyklon B i kjelleren på Block 11 i Auschwitz I. Ofrene er sovjetiske krigsfanger.
Krema I, Foto: Sandbye-Ruud© 2016
Det første gasskammeret med krematorie Krema I, står klart januar 1942 i Auschwitz I. De første hovedtransportene med jøder ankommer i mars 1942, fra Slovakia og Frankrike. Gasskamrene «Det lille røde huset», Bunker I stod klart mars 1942, og «Det lille hvite huset», Bunker II stod klart i juni 1942. Begge utenfor Auschwitz-Birkenau. Det lille hvite huset skal bli skjebnesvangert for de norske jødene etter hovedtransportene november 1942 og februar 1943. Da er det eneste gasskammeret i drift med en drapskapasitet på inntil 1 200 mennesker fordelt på fire mindre gasskamre.
Det første store industrialiserte Krema IV, kombinert gasskammer og krematorie står klart i slutten av mars 1942. Når alle de fire store krematoriene er i full drift, har komplekset en drapskapasitet på inntil 9 000 mennesker i døgnet, langt mer en krematoriene kan ta unna. Det er da man starter å brenne likene i enorme branngroper utendørs, som tydelig kan sees på det allierte flyfotoet som er tatt i 1944. Asken etter ofrene graves ned i store groper eller dumpes i den nærliggende elven Wisła.
Alliert flyfoto av Auschwitz II – Birkenau sommeren 1944, Foto: Yad Vashem
Totalt ble rundt 1,3 millioner mennesker deportert til Auschwitz. Rundt 1,1 millioner jøder, opp mot 150 000 polske borgere, rundt 23 000 Roma/Sinti, rundt 15 000 sovjetiske krigsfanger og rundt 15 000 andre nasjonaliteter og grupper. Minst 1,1 million ble myrdet i gasskamrene, skutt, eller døde i leirene grunnet behandlingen de fikk. Rundt 1 million av ofrene var jøder.
Gjennomsnittlig levealder for en jødisk slavearbeider i Auschwitz var 2-3 måneder. Det er estimert at ca. 232 000 av de totalt deporterte var barn. Barn ble i hovedsak myrdet direkte ved ankomst, døde raskt grunnet de ekstreme forholdene, eller utsatt for grusomme medisinske eksperimenter. Ved frigjøringen fant man rundt 500 overlevende barn under 15 år.
Krigslykken snur
Adolf Hitler definerte kampen mot Sovjetunionen som en «total tilintetgjørelseskamp», og soldatene som invaderte myrdet utallige sivile i store skyteaksjoner. I hovedsak jøder og sovjetiske kommunistledere. Befolkningen skulle også fordrives eller sultes til døde, maten skulle kun forsyne tyske tropper. Krigen gikk svært bra for Hitler frem til vinteren 1941. Da endrer værforholdene og slagene om Stalingrad (1942-1943) og Kursk (1943) situasjonen. Sammen med manglende forsyninger og motangrep, gjør dette at store tyske styrker stanses opp, tas til fange eller tvinges til retrett. Nå bedrives det en oppholdelsestrid med tilbaktrekning mot det tyske riket. D-dagen 6. juni 1944 er det endelige nådestøtet for nazistenes okkupasjonsmakt i Europa.
SS-ledelsen bestemmer seg i siste halvdel av 1944 for at Auschwitz skal evakueres og likvideres. Uttrykket «likvideres» brukes om nedstengningen av ghettoene og konsentrasjonsleirene, og ikke nødvendigvis om drap. Mange ble allikevel myrdet i selve ghettoene før deportasjonene, spesielt barn, syke og gamle som ikke hadde arbeidsverdi. Mennesker som nazistene definerte som «munner ikke verdt å mette». Men de som ble sendt fra ghettoene spesielt, endte som regel opp i utryddelsesleirene og ble myrdet, eller hardt slavearbeid med ofte døden som resultat.
Den første større konsentrasjonsleiren som frigjøres i Polen er Majdanek nær Lublin. Sovjetiske styrker ankommer dit natten til den 23. juli 1944. SS har i all hast evakuert leiren, som i stor grad står urørt. De brenner ned trebygningen rundt krematoriet før de må rømme. Fangene er allerede i april 1944 tvunget ut på dødsmarsjer til konsentrasjosnleirene Gross-Rosen, Auschwitz og Mauthausen i Østerrike.
Auschwitz likvideres
I Auschwitz-Birkenau sprenges restene av Krema IV, som ble ødelagt under opprøret utført av sonderkommandoene* i oktober 1944. Det forberedes å ødelegge de andre krematoriene og gasskamrene, men først fjernes gasskamrene, ovnsinstallasjoner og annet utstyr. Noe sendes vestover til det tyske riket sammen med verdisaker fra det beryktete «Canada», brakkene der fangenes eiendeler ble lagret og sortert. Askegropene skjules ved å dekkes over. Bevisene skal fjernes.
*«Sonderkommando» (ty:Spesialkommando). I hovedsak jøder som ble brukt til å tømme transportene, fjerne eiendelene, geleide fangene inn i gasskamrene, og brenne likene etter gassingen. Ble også brukt om spesialkommandoer med tyske soldater
Den 12. januar 1945 starter den sovjetiske røde arme sin vinteroffensiv. De rykker raskt frem og bryter igjennom de tyske forsvarslinjene mange steder. Når de nærmer seg Kraków iverksetter SS-ledelsen i leiren likvideringen av Auschwitz-Birkenau og underleirene.
Fra 17. til 21. januar føres rundt 56 000 fanger ut av leirene under bevoktning av SS-vakter i hovedsak nordvest. Gruppene betegnes av vitner og andre fanger som «kolonner av levende lik». Det er brutalt kaldt med temperaturer ned mot -20 og mye snø. De drives mot Gleiwitz (i dagens Polen Gliwice) og mange marsjerer over 250 km. De fleste er kledd i fillete tynne fangeuniformer. De heldige har fått tatt med seg et teppe, eller en dårlig jakke. Man regner med at kun 17 norske jøder var i live på dette tidspunktet. Fem er for svake til å bli med på marsjene, og forlates i leiren. De overlever krigen. Av de 12 som drives ut på dødsmarsjene, skal kun 6 overleve. De myrdes eller forsvinner under marsjen.
De som forsøker å rømme, ikke klarer å gå, eller sakker etter, blir brutalt skutt og sparket ut i grøftekantene. De fleste lastes opp på åpne kullvogner når de når jernbanen i Gliwice. Mange fanger fryser ihjel under transporten som varer i ni dager og ender opp i konsentrasjonsleiren Buchenwald, hvor de norske studentene er. Samuel Steinmann som var med i vognene forteller at i starten var det trangt i vognene hvor de stod oppreist. Etterhvert kunne de sette seg på de frosne likene av døde fanger. Rundt 15 000 fanger dør under dødsmarsjene.
Hemmelig foto tatt av fanger i åpne kullvogner . Foto: Ukjent/Państwowe Muzeum Auschwitz-Birkenau
SS-starter også å forlate leiren, både organisert og direkte desertering. Det er hektisk aktivitet, og disiplinen har brutt sammen. Det brennes fortsatt lik i Krema V frem til midten av januar. Mellom fangebrakker og i vedovnene inne i SS-byggene, brennes arkiver og lister. Men de gjør ikke en grundig jobb, så dokumenter overlever krigen.
Det er totalt rundt 9 000 fanger igjen i leirkomplekset Auschwitz med underleire. De er enten skadet eller for syke til å bevege seg. De er livredde for at SS skal rydde alle overlevende av veien. Det er gitt ordre om at ingen vitner skal overleve, men det er uvisst om det er en direkte ordre på dette som omhandler Auschwitz. SS gjennomfører uansett en massehenrettelse av 300 jøder og sovjetiske krigsfanger i leiren. Rundt 400 jøder skytes eller brennes levende i underleirene. Sannsynligvis reddes de fleste av kaoset som oppstår når leirene forlates.
Den 20. eller 21. januar bryter SS-systemet helt sammen, og offiserer og vaktposter forlater sine stillinger. De vil redde seg unna den fremrykkende røde arme. Mange plyndrer med seg verdisaker de kan finne før de flykter..
Nå er det kun sporadiske patruljer med SS-mannskaper som er i leiren. Det har ikke vært tilgang på mat til fangene på lang tid, og fanger bryter seg gjennom gjerdene for å komme til lagrene. SS-vaktene skyter og dreper mange fanger som beveger seg utendørs. Andre dør fordi de sluker i seg mat de finner, men som de utsultede kroppene deres ikke klarer å fordøye.
De fleste fangene var syke, men en liten gruppe med arbeidsføre fanger hadde klart å skjule seg i leiren. En del av de hadde arbeidet ved sykestuene. De startet med fare for eget liv å forsøke å organisere kaoset, og skaffe mat, tepper og klær fra varehusene. De skaffet ovner og tok bygningmaterialer til ved. De bar også ut likene av fangene som døde, og la de mellom brakkene. Bakken var stivfrossen så begravelser var umulig.
Den 20. januar sprenger gjenværende SS-mannskaper Krema II og III. Dagen etter settes det fyr på brakkene i Canada-leiren. Brannene ødela stort sett alt. Den 26. januar sprenges også Krema V. De siste SS-mannskapene forlater leiren bare timer før de sovjetiske styrkene ankommer.
Auschwitz frigjøres
Det er sovjetiske styrker fra den første ukrainske fronten som rykker frem mot Kraków. Den 17. januar står styrkene ved ytterkanten av byen, og dagen etter rykker de inn. Tyske styrker hadde for lengst evakuert byen og flyktet vestover. Det var tyske styrker som ga kraftig motstand, så over 230 sovjetiske soldater faller i kampene rundt Oświęcim (Auschwitz). De ligger begravet på den kommunale kirkegården i Oświęcim.
I dokumenter og vitnemål fra sovjetiske soldater er det ingen tegn til at Auschwitz-Birkenau komplekset var kjent, eller satt som et mål. De første soldatene som når Auschwitz er fortropper i hvite forvinningsdrakter den 26. januar. De treffer på fangene, og ber de holde seg i brakkene. «Vi kommer tilbake imorgen» sier soldatene. Større avdelinger kommer dagen etter. Det første leirkomplekset sovjetiske styrker nådde, var Auschwitz III – Monowitz, også kjent som Buna-Werke. Det må derfor ha vært et sjokk når de skjønte hva de hadde opp-daget. Auschwitz I og II frigjøres senere på dagen. De sovjetiske soldatene tas imot som frigjørere og helter.
De sovjetiske styrkene iverksetter evakueringstransporter. Mange fanger dør de siste dagene, da de er for svekket til å tåle påkjenningene, og sykdommer har spredt seg enormt i leirene de siste ukene da hele systemet brøt sammen. Rundt 300 fanger er for syke til å flyttes og er der fortsatt sommeren 1945.
Bilde av fanger tatt rett etter frigjøringen . Foto: Ukjent/Państwowe Muzeum Auschwitz-Birkenau
En sovjetisk undersøkelseskomité kommer snart på plass for å dokumentere hva som har skjedd, og jobber i området de første månedene etter frigjøringen. Nazistene ødela mye bevis, spesielt i Canada-området. Det blir allikevel funnet svært mye bevis på omfanget av det industrialiserte massemordet. De fant nesten 400 000 dresser for menn, over 800 000 deler med kvinneklær, enorme mengder med sko, briller og personlige effekter. Størst inntrykk gjorde funnene av mengder med barneklær og sko. Det store sjokket kom ved funnet av 7 tonn med kvinnehår. Pakket i sekker og klart for å sendes til tekstilindustrien.
Den sovjetiske undersøkelseskommisjonen. Foto: Ukjent/Państwowe Muzeum Auschwitz-Birkenau
Deres funn skal danne grunnlaget for Auschwitz-prosessene, rettsakene mot SS-mannskapene. Den tidligere kommandanten Rudolf Höß stilles for retten, og dømmes til døden for forbrytelser mot menneskeheten. Han henges i en galge rett ved Krema I 16. april 1947. En replika kan sees i museet ved Auschwitz I idag.
Auschwitz museet
Museet ved Auschwitz ble startet så tidlig som april 1946. Stiftet av tidligere fanger. I dag er «Państwowe Muzeum Auschwitz-Birkenau« (pol:Auschwitz-Birkenau statsmuseum) en stor institusjon. Hoveddriften er på museene. Auschwitz I inneholder utstillinger i de tidligere fangeblokkene, mens Auschwitz II – Birkenau er et rent utendørsmuseum. Siste normalåret før Covid-19 (2019) så hadde museet 2,3 millioner besøkende. I 2023 var tallet nesten 1,7 millioner.
Museet har store arkiver, bedriver forskning, utdanning og har en betydelig historisk samling. Det omfatter nesten 40m3 med sko (8 000 par barnesko), rundt 3 800 kofferter, hvorav 2 100 bærer eierens navn. Mer enn 12 000 kjøkkenredskaper, 470 proteser, 397 stripede fangeuniformer og 246 talliter (jødiske bønne-sjal). Området ved Birkenau er et myrområde, så hvert år kommer nye objekter opp av bakken. Alt fra skjeer, spiseboller, knapper og verdisaker.
Holocaust i Norge
Video om deportasjonene fra Norge 1942-1943. Sandbye-Ruud © 2024
I Norge fikk okkupasjonen ødeleggende effekt på det lille jødiske samfunnet. Nesten halvparten av de norske jødene ble deportert, og få overlevde. 230 familier ble totalt utryddet. Etter freden i 1945 skulle Norge gjenoppbygges. Mange norske fanger i konsentrasjonsleirene ble reddet hjem av de hvite bussene, redningsaksjonene iverksatt av svenske og danske Røde Kors. Men jøder fikk ikke bli med på disse transportene. Noe skyldtes kommandantene i leirene som nektet å utlevere jøder, men jødene var også blitt fratatt sitt statsborgerskap ved deportasjone, og var derfor ikke norske borgere.
Hjemvendte norske jøder var ikke de eneste som opplevde å komme hjem til skattekrav fra norske myndigheter for å ikke ha levert selvangivelse den tiden de var i konsentrasjonsleire. Men jødene var i en særstilling da den norske nazistaten hadde konfiskert alle verdier. Verdigjenstander, kunstverk, boliger og ikke minst firmaer var beslaglagt og solgt videre. Varelagre ble solgt til norske bedrifter som visste svært godt hvor varene kom fra.
Mange av de som kom hjem var den eneste overlevende i sin familie, og orket ikke å ta opp kampene for å få tilbake sine eiendeler. Mange slet med sorg, skyldfølelse og psykiske problemer. Jødene opplevde at samfunnet feiret seieren i gatene, men de fleste hadde tapt alt. De som hadde klart å flykte til spesielt Sverige, opplevde mye av det samme når de vendte hjem, en følelse av at de faktisk tapte krigen.
De som forsøkte å gjenreise livet, skulle møte motstand. Ikke bare fra nye eiere av boliger og firmaer, men også fra den norske staten. Staten hadde laget et komplisert system for erstatning og kompensasjon, som ikke tok hensyn til jødenes spesielle situasjon. Forskning viser også at antisemittiske holdninger i byråkratiet trenerte jødiske saker.
Den norske statens virkelige oppgjør kommer først på 2000-tallet, ved det såkalte «jødeoppgjøret», hvor det gis 450 millioner kroner i erstatning. Noen av midlene ble brukt for å etablere HL-Senteret (Senteret for studier av Holocaust og Livssynsminoriteter) i Oslo. I 2012 kommer Statsministeren med en unnskyldning ovenfor det jødiske miljøet i Norge for at Holocaust kunne skje. Samme år unnskylder det norske politiet arrestasjonene utført av det nazistiske Statspolitiet.
#WeRemember
I dag, den 27. januar 2025 er det 80 år siden frigjøringen av Auschwitz-Birkenau. Det markeres med et stort arrangement ved museet i Birkenau. Statsledere, kongelige, dignitærer og ikke minst 50 overlevende fra leiren. Dette vil sannsynligvis være den siste store markeringen med tidsvitner fortsatt i live. De store markeringen regnes hvert 5/10 år.
Ingenting vil være lett med å returnere til Auschwitz, 80 år etter at jeg ble frigjort. Denne markeringen blir den siste i sitt slag. Vi vil være der. Vil du stå sammen med oss?
Michael Bornstein, overlevende i Auschwitz
I den jødiske tradisjonen sier man at et menneske dør to ganger. Den første gangen er når hjertet slutter å banke og synapsene i hjernen slukker, som i en by der strømmen går. Den andre gangen er når navnet til den døde sies, leses eller tenkes på for siste gang, femti eller hundre eller fire hundre år senere. Først da er vedkommende virkelig borte, strøket ut av livet på jorden
Den 27. januar har blitt den internasjonale minnedagen for de 6 millioner jødiske barn, kvinner og menn myrdet under Holocaust. Det ble vedtatt av FN i 2005. Verdens jødiske kongress (WJC) og FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur (UNESCO), etablerte aboutholocaust.org med mål om å gi unge mennesker viktig informasjon om Holocausts historie og dets arv. De samarbeidet med US Holocaust Memorial Museum (USHMM).
Kampanjen #WeRemember kom som et resultat av dette. Hvert år mellom 20.-27. januar, forut for markeringen av frigjøringen av Auschwitz og den internasjonale minnedagen, oppfordres vi til å poste på sosiale medier med taggen #WeRemember. Jeg oppfordrer til å bruke noen av de norske jødene på den norske snublestein-siden, klikk for å komme dit.
Jeg har valgt meg søskene Vera og Tibor Taglicht som de navnene jeg minnes. De var to av de svært få jødiske flyktningebarn som fikk beskyttelse i Norge i 1939. Norske hjelpere forsøkte å smugle de til Sverige, men blir forrådt av en norsk informant og de arresteres av Gestapo. De sendes sammen med 156 andre norske jøder på den siste store deportasjonen med M/S Gotenland den 25. februar 1943. De ankommer Auschwitz-Birkenau den 3. mars 1943, og sendes rett i det lille hvite huset hvor de myrdes med Zyklon-B gassen. Se mer om deres skjebne i videoen på Youtube litt lenger opp (holocaust i Norge).
Kilder artikkel: Państwowe Muzeum Auschwitz-Birkenau, USHMM, Yad Vashem, #weRemember, «Holocaust i Norge«, Bjarte Bruland, Dreyers Forlag 2017