Dronefoto: Sandbye-Ruud © 2019
Mitt første besøk i den tidligere konsentrasjonsleiren Sachsenhausen , nå kjent som Gedenkstätte und Museum Sachsenhausen, minnesmerke og museum Sachsenhausen var for 10 år siden, i 2015. Siden det så har det blitt 4-5 besøk i året i gjennomsnitt. Da med skolegrupper fra Hvite Busser i Porsgrunn. Hit skulle 2500 nordmenn sendes, 200 av dem kom aldri hjem.
Den gangen i 2015 fikk jeg gleden av å komme inn på arkivet, og depotet. I depotet hvor personlige eiendeler oppbevares og samles, fikk jeg se (online) deres samling fra norske fanger. Det var imponerende og samtidig rørende. Depotet fikk akkurat da inn en ny bunke med papirer fra en norsk familie hvor faren og bestefaren satt i Sachsenhausen. Jeg fikk lov å se igjennom. Og for en skatt! Der lå det håndlagde bursdagskort, med motiver fra Norge, brev og tegninger. Underskriften til dikteren Arnulf Øverland var noen av navnene jeg gjenkjente i kortene.
De første norske fangene kom til Sachsenhausen allerede i august 1940, straffet for å ha klippet håret av jenter som var sammen med tyske soldater. De slapp ut igjen etter tre måneder.
Moritz Rabinowitz var gjennom hele 1930-tallet svært kritisk til Hitler og Tysklands politikk. Han var øverst på listen for nazistene, og arresteres 4. desember 1940 for «Tyskfiendtlig propaganda». Han er en av de første som deporteres fra Norge i mai 1941. Han ender
opp i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, hvor han mishandles til døde 27. februar 1942 med en annen norsk fange som hjelpeløst vitne til det som skjer. Han er den første norske jøden som myrdes i en konsentrasjonsleir.
De første større organiserte transportene fra Norge startet i 1942. Da var leiren overbefolket, sykdom herjet i brakkene, maten var forferdelig og arbeidsforholdene ekstreme. Leiren var full av halvdøde og døende fanger.
Juni 1942 fikk de norske fangene en egen brakke. Dette gjorde hverdagen mye enklere for nordmennene. Etter hvert ble det en egen norsk leir med 5 brakker. De fleste andre nasjonaliteter var spredd rundt på alle brakkene. Blockführer (SS) og «Blockälteste» (brakkesenior som var fange) var tyske. Nordmennene var av nazistene regnet som ekte ariere, slik at de kom i en særstilling inne i leiren. Dette medførte ikke at de slapp unna den ekstrem brutaliteten som var inne i leiren. De norske fangene fikk sjokk når de opplevde dette for første gang. Brutaliteten var helt annerledes enn det de kjente til fra norske leire. De fleste hadde et opphold på Møllergata 19, Grini, Falstad eller andre tilsvarende leire før de ble sendt til Tyskland.
«Der Sachsenhausen Grüße», (Sachsenhausen hilsenen) var et yndet virkemiddel for sadistiske SS-Wachmänner (SS-vaktmenn). Det innebar å sitte på huk, med armene strukket ut foran deg. Dette kunne foregå i timesvis. Ramlet du og ikke besvimte, fikk du grisebank. De dagene det ikke var arbeide, ble fangen ofte kommandert i en «Stehkommando» (Ståkommando). Det betød at man hele arbeidsdagen ble stående. Enten på «Appellplatz» (Oppstillings-plassen), eller inne i brakkene. Det fantes også «Strafkommando» (straffekommando). I Sachsenhausen innebar det som regel å bli plassert i «Schulaüferkommando» (Skoløper-kommando). Noe som innebar opp til 48 km marsj med støvler som garantert ikke passet i et åttetall rundt oppstillingsplassen. Gjerne med en tung oppakning. Dette var for å teste materialer til støvler for den tyske hæren. Mange nordmenn skulle få kjennskap til denne kommandoen. Nye fanger ble ofte plassert der inntil de var meldt friske, altså uten sykdommer som kunne smitte de andre fangene.
Sachsenhausen var treningsleiren til SS. Rett utenfor leiren lå en stor SS-leir. Her skulle SS-mannskapene bevise at de kunne behandle fanger riktig. Riktig betød brutalt og følelsløst. Dersom en ordre ikke ble utført raskt nok, fikk man i beste fall et slag. I verste fall ble fanger slått ihjel foran øynene på sine kamerater. De fleste av de verste krigsforbryterne trådde sine «barnesko» i konsentrasjonsleiren Dachau eller Sachsenhausen. Den verste massemorderen av de alle, han som senere blir kommandanten i Auschwitz-Birkenau, Rudolph Höß startet i Dachau, så Sachsenhausen før han fikk oppdraget med å grunnlegge Auschwitz.
De aller fleste avstraffelser var offentlig. Man hadde en egen «Bock» (piskebukk) i leiren som ble brukt til å piske fanger. Minimumsstraffen var 25 slag. Mange fanger besvimte, en god del døde av behandlingen. Henginger ble foretatt på appelplatz med alle fangene som vitner.
Dette betød at ikke en fange i leiren kom gjennom et opphold uten å se titalls andre fanger dø. De som døde under «Arbeitskommando» (arbeidskommando) ble som regel liggende der de falt. Men alle fangen skulle telles på appelplatz etter at arbeidsdagen var omme. Likene ble derfor lagt foran avdelingene, og ble talt sammen de levende og halvdøde. Tellingen ble også brukt som en straffemetode eller tortur. Det kunne foregå i timesvis, uansett vær og temperatur. Det verste var å bli våt. Ble man våt kunne man gå i våte klær i dagevis eller uker. Dette førte til at mange fanger ble svært syke, og uten medisin, døde man raskt.
De norske fangen fikk fra starten av 1943 lov til å motta pakker. Dette gjorde at de kunne få mat/sokker og annet som var verdifullt for å overleve i leiren. Dette gjaldt andre fanger også. Unntaket var jøder, ukrainere og andre som var definert som «Untermensch» (undermenneske) av nazistene.
De Hvite Busser ledet av danske Røde Kors reddet de norske fangene ut av Sachsenhausen i mars 1945. Det var i siste liten, for april 1945 ble de gjenværende over 33 000 fangene tvunget ut på en dødsmarsj. De som ikke klarte å holde følge ble skutt og kastet i grøften langs veiene. 3 000 fanger som skulle drepes fordi de var for syke til å marsjere, ble forlatt i leiren da SS flyktet for den fremrykkende røde arme.
Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen er et svært viktig kapittel ikke bare i norsk krigshistorie, men også fordi at ved Sachsenhausen ble IKL (Inspeksjonen for konsentrasjonsleirene forlagt). Det betød at fra Sachsenhausen ble samtlige 32 hovedleire og mer enn 1 000 underleire styrt. Noe som gjør Sachsenhausen til et av de viktigste verktøyene i nazistenes terrorregime.
Den 21. april evakuerte de siste mannskapene leiren, og den 22. april 1945 ble leiren frigjort av enheter fra en kombinert sovjetisk og polsk armegruppe. Rundt 3 000 syke internerte samt sykepleiere og leger som var blitt etterlatt i leiren var det som møttefrigjørerne. 300 av leirens tidligere innsatte overlevde ikke frigjøringen og døde der som følge av fengslingen i konsentrasjonsleiren. De ble gravlagt i seks massegraver ved leirveggen i nærheten av sykestuen. Rett ved siden er det minnesmerker for de forskjellige nasjonene, inkludert Norge.
I år der det 80 år siden frigjøringen av de fleste konsentrasjonsleirene i det okkupert Polen og leiren i Tyskland. Dette skal markeres stort. I dag er det svært få som fortsatt lever og var voksne i leirene. De er nå mellom 90 og 100 år. Bernt H. Lund er en av de norske fangene som fortsatt lever. Han blir 101 år i år. Han har vært en fantastisk ambassadør for Norge og de norske fangene.
Neste store markering er om ti år, på 90 årsdagen. Da vil det ikke være ett eneste tidsvitne igjen. Ingen som kan si at jeg så det, jeg var der. Det gjelder både for norske politiske fanger, og ikke minst Holocaust. Det største massemordet i menneskehetens historie. Hva gjør vi nå? Vi har videoer, vi har historiene, og vi har pårørende som forteller sin familiehistorie. Jeg har selv sett masse krig og elendighet på mine oppdrag for Forsvaret, og på humanitære oppdrag verden over. Så til det er jeg et moderne tidsvitne. Og det er bare de som har kjent lukten, sett effekten eller deltatt i krigen som virkelig kan fortelle hvordan det er og føles.
På mange av skoleturene som ble arrangert spesielt på 90-tallet, så var det tidsvitner med. En av de tingene de har sagt som har gjort mest inntrykk på meg, og er en av hovedgrunnene til at jeg er reiseleder for Hvite Busser i Porsgrunn i dag. De ba oss om å fortelle historiene deres når de var borte. Fortell om oss, men ikke glem de som aldri kom hjem. Og jeg vet av hele mitt hjerte er at det finnes ikke bedre kur mot antisemittisme, rasisme eller mobbing, å se disse tidligere leirene. For koker man det ned til det en 10-klassing kan forstå i dag, så starter alle folkemord, tyrannier og forfølgelser med mobbing. Stopper vi det ikke, så står raskt noen andre i en leir omgitt av strømførende gjerder.
Politikere lager masse handlingsplaner, og det er bra. Det må være en tanke bak, for at det skal kunne handles. Allikevel så ser vi anisemittismen og mobbingen øke, og det aller verste, utenforskapet øker. Den vanligste dødsårsaken for unge menn er trafikkulykker eller selvmord. Vi kan ikke ha det sånn.
Det finnes ikke en bedre oppfordring til alle politikere enn det George Santayana sa:
De som ikke kan huske historien er dømt til å gjenta den